Jungiansk psykoterapi og analyse er en terapiform der samtalen står i fokus og er en gren innen psykodynamisk psykoterapi. Terapien går i retning av å skape en høyere grad av balanse og likestilling mellom de bevisste og ubevisste siden av sinnet. Den baserer seg på den sveitsiske psykiateren og analytikeren Carl Gustav Jung (1875-1961) sine teorier om den menneskelige psyke.

Jungiansk psykoanalyse og psykoterapi fokuserer på personlig vekst, selvrefleksjon og forståelse av de dypere aspektene ved ens personlighet. Den legger vekt på å utforske og fortolke det ubevisste sinnet, drømmer, symboler og arketyper for å få innsikt i vår psyke. Jung hadde også fokus på våre komplekser og hvordan de kan skape emosjonelle vansker hos oss.

Målet med jungiansk analyse er personlig vekst. Den kan avsløre en dypere mening med livet ditt, identifisere din unike personlige vei, realisere ditt potensialet for endring og øke din verdsettelse av deg selv, samt få en mer bevisst relasjon til andre og møte verden rundt deg på en ny måte. Jungiansk analyse vil forholde seg til livet med sine oppturer og nedturer. Den fokuserer på en bedre indre psykisk balanse. Den bygger på troen på at den menneskelig psyke, gitt de rette forholdene, har en naturlig tendens til å helbrede seg selv og bevege seg mot helhet. Målet for denne utviklingen kaller Jung for Selvet (tysk: das Selbst).

Prosessen er ment å være en bevegelse mot en større personlig helhet  -  til å bli den personen man potensielt er ment til å være fra starten av. Bare det som virkelig er en selv, har kraften til å helbrede sier Jung. Jungiansk analyse er rettet mot fremtiden, hvor målet er å skape en mulighet for tilfrisking, vekst og modning av personligheten. Jung sin psykologi er ikke en metode, men er opptatt av alle som søker mening, større bevissthet, frihet og bedre psykisk helse.

Jung arbeidet som legeassistent ved den psykiatriske universitetsklinikken Burghölzi i 9 år. Han arbeidet hovedsakelig med psykotiske pasienter, før han gikk videre til psykoanalysen. Han var i årrekke en av Sigmund Freud sine aller nærmeste medarbeidere og ble sett på som hans kronprins. I 1913 brøt Jung definitivt med Freud og fremmet etter hvert en egen psykodynamisk retning som blir kalt analytisk psykologi. I sin behandling av nevroser la Jung vekt på pasientens fremtid og mindre vekt på analysen av tidligere opplevelser. Dette henger sammen med Jung sin tro på at mennesket har en iboende tendens til personlig modning og selvutvikling. For Freud lå årsaken i fortiden, noe som han orienterte seg mot. Jung var enig i at det var viktig å se seg tilbake, men mente imidlertid at mennesket er konstruktivt og at mennesket søker etter en helhet - en mening med livet.